Ny adresse

Her skjer det ikkeno. Velkommen over til hjernedvask.no!

Ja til lekeslåssing i skolen?

I en DB-artikkel i dag foreslår psykolog Nils Eide-Midtsand å kjønnsdele klasserommene og å tillate lekeslåssing i skolen:

-Boltring og fysisk utfoldelse er viktig. Det er enda viktigere for gutter enn jenter. Og når denne blir hindret, får det større konsekvenser for gutter enn jenter, sier Eide-Midtsand. De fleste skoler har klasseundervisning, og barna må sitte ved plassen sin i 45 minutter. Mange skoler har også strenge regler for hva elevene får gjøre i friminuttene. Psykologen mener barna må få lov til å lekeslåss på skolen. -Noen steder er det ikke lov å løpe, hoppe over benker eller lekeslåss. Lekeslåssing utvikler gutters sosiale ferdigheter, og burde være tillatt, sier Eide-Midtsand.

Bilde: Aislinn Ritchie

Personlig har jeg ikke jobba i skole, men jeg har jobba på fritidsklubb, på Romsås attpåtil, og der har vi regler mot lekeslåssing. Dvs, regelen er at det ikke er lov. På vegne av de som evt. skulle gjennomført noe sånt, kommer her noen praktiske innvendinger mot forslaget til Eide-Midtsand:

*Det er vanskelig for voksne å se forskjell på slåssing som bare er lek og når det ikke er moro lenger. Etter min erfaring er det en ganske glidende overgang mellom de to. Dessuten hender det rett som det er at de som slåss er innbyrdes uenige om definisjonen. Da er vi voksne på laget til den som ikke syns det er artig. 

*De fleste barn takler lekeslåssing fint. Men så har du de som har vokst litt for fort og er voksnere i kroppen enn de er i hodet. Også har du de som ikke er så gode på sosiale spilleregler, og de som har problemer med aggresjon, og som overhodet ikke trenger å få lov til å denge på andre barn. Hvordan skal vi håndheve slåsseforbud for noen, men ikke for alle?

*Vi voksne har ikke tid eller lyst til verken å renne ned på legevakta til stadighet, eller til å sitte der hele kvelden fordi vi ikke får tak i foreldrene. 

*Vi voksne syns ikke det er stas å fortelle til foreldrene at: Hos oss er det lov å lekeslåss. Værsågod, her har du poden din med hull i hodet. Takk for i dag og velkommen tilbake neste uke!

*Lekeslåssing går utover uskyldige forbipasserende, inventar og utstyr. Hvis vi skal tillate lekeslåssing, må vi få ekstraoverføringer til vedlikeholdsbudsjettet. 

Når det gjelder dette med kjønnsdelte klasserom er det så åpenbart hvor stor en belastning det hadde vært for de stille guttene og de urolige jentene, at det gidder jeg ikke kommentere en gang. 

Nils Eide-Midtsund: Må det absolutt være lekeslåssing? Kan vi ikke kjøre noen stolleker og joggeturer for å få ut energi? Må de absolutt lære hakkeordenen på den måten? Er det ingen andre måter å lære sosiale ferdigheter på?

En artikkel signert Eide-Midtsund om samme tema finner du online i tidsskrift for norsk psykologforening.

Drittunger – født sånn eller blitt sånn?

Hjernevask spør: Har foreldre en effekt på barna sine?

For å finne ut av dette går Eia og Ihle først gjennom noen av Robert Plomin sine adopsjonsstudier, som sier at mange trekk er arvelige fordi de ikke finner påvirkning fra foreldre til adoptivbarn. Deretter etableres personlighet som “en kjerne der inne som er deg”, og de skriver at personlighetstrekk er “påvist arvelige” og at “atferdsgenetikken har vist at personlighet faktisk betyr noe konkret”. 

Videre bruker de et begrep som Judith Rich Harris kaller ”Askepott-effekten” for å støtte denne teorien. Historien går på at Askepott viste to forskjellige sider – underdanig hjemme, men ballets dronning på slottet. Eia og Ihle skriver så: “Dersom man anser foreldre for å være den viktigste innflytelsen på barns personlighet, gir ikke denne historien mening.  [..] Harris’ favoritteksempel er en svensk studie av barn som er kresne i matveien. Enkelte av barna i studien var kresne hjemme, mens andre var kresne på skolen. Men det var bare 8% av barna som var kresne i matveien hjemme og på skolen.”

Eia og Ihle mener altså at et funn som sier at bare 8% av barna viser samme oppførsel ute og hjemme, støtter teorien om at foreldre ikke har noen effekt på personlighet utover hva de bidrar med genetisk. De modererer seg riktignok noe ved å si at: “Når vi har skrevet at oppdragelse ikke har noen effekt på barnets personlighet, er nemlig ikke det helt sant. Det er en sammenheng mellom måten foreldre behandler et barn på, og hvordan barnet oppfører seg, men denne sammenhengen finner man bare når det er sammen med foreldrene.” Men i det store og hele fremlegger de altså med dette bevisførsel for at oppdragelse ikke har noen effekt på barns personlighet.

Jeg er ikke helt sikker på om dette er den beste studien å bruke til dette formålet. La oss først se på hva de svenske forskerne har gjort:

240 barn fra 6-11 år er plukket ut fra 15 forskjellige skoler. Foreldrene og klasseforstanderne deres ble bedt om å fylle ut et spørreskjema som innholdt bl.a slike spørsmål:

Hvor ofte har barnet a) spist liten porsjon, b) nektet å spise noen typer mat, og c) vært lite interessert i mat eller ikke virket sulten? De skulle også fylle ut et skjema om annen atferd (urolig, dårlig konsentrasjon, ødelegger ting, slåss, ulydig, lyver, er bekymret, ulykkelig, kresen).

Ganske riktig som Eia skriver, var det bare 8,5% av barna som var kresne både på skolen og hjemme. 6% var kresne bare hjemme, mens 16% var kresne bare på skolen. Den er grei. Men kan vi lese noe mer ut av denne studien?

For det første er ikke ”kresenhet” et personlighetstrekk. Det kan likevel godt være en sammenheng mellom kresenhet og “de fem store” personlighetstrekkene, som er den mest anerkjente operasjonaliseringen av personlighet, men det er altså ikke personlighet direkte som er undersøkt i denne studien. 

For det andre så er det også mye av personlighetspsykologien som undersøker hvordan situasjonen påvirker hvordan vi oppfører oss. Her vil Eia og Ihle si at vi fremhever eller demper oss, men at våre underliggende personlighetstrekk fremdeles er der. Det skal jeg ikke krangle på akkurat nå, men jeg mener at denne studien brukes bedre som eksempel på situasjonelle faktorer enn på medfødte disposisjoner.

Foto fra Seamusiv på flickr.

Dette mener jeg fordi: De kan umulig ha servert samme mat på skolen som barna får hjemme. Derfor finner ikke denne studien bare kresenhet hos barna, den finner også ut av hvor godt barna liker skolemat, og hvor godt de liker å spise på skolen vs. hjemme. Jeg vet ikke så mye om skolematordningen i Sverige, men all erfaring tilsier at hjemmelaget mat pleier å vinne over kantinemat, og det er ikke kjempeoverraskende at flere av barna pirker i maten på skolen, selv om de ikke gjør det hjemme.

Videre: 6% er kresne bare hjemme. Dette tilsvarer ca. 14 barn. Med tanke på pizzaen med erter, gulrot og brun saus som bestemor serverte, blir jeg heller ikke kjempeoverrasket om det finnes 14 barn hvis foreldre lager kjipere mat enn kantinepersonalet lager. Eller at det kan finnes barn som kjører matnekt hjemme som et maktmiddel som de ikke har bruk for på skolen.

Jeg mener altså at det er mye som måles her som ikke har direkte med personlighet eller foreldres påvirkning av denne å gjøre, og når man tar i betraktning disse metodiske svakhetene syns jeg ikke at denne studien støtter resonnementet brukt i boka.

Når Judith Rich Harris, som de siterer denne studien via, sier at dette er hennes favoritteksempel på  ”a failure to transfer behavior from one context to another”, så syns jeg altså at hun bør lete videre, fordi her snakker man om to veldig forskjellige kontekster.

For mer kreativ tolkning av forskningsartikler, les også:

• Kan foreldre bare slappe av?
• Fra krysskulturelt til tverrbiologisk

Er voldtekt verre for kvinner enn for menn?

Er det mindre traumatisk for en mann å bli voldtatt? Dette påstår Harald Eia i Hjernevask-bokas kapittel om seksuell seleksjon. En av de sentrale teoriene i evolusjonen av seksuelle kjønnsforskjeller er hypotesen om at kvinner har hatt mest å tjene på å være selektive i valg av partner. I forbindelse med dette temaet skriver Eia og Ihle:

“Det er [..] ikke rart at kvinner fremdeles setter en høyere terskel for hvem de går til sengs med. Der en mann kan hoppe til køys med en kvinne for et godt ord, ønsker en kvinne å bli kjent med vedkommende, hun trenger å opprette tillit, å overbevises om at han er verdt risikoen.

Dette forklarer også hvorfor voldtekt oppleves som så mye verre for kvinner enn det gjør for menn. Selv om det kan være både smertefullt og flaut for en mann, oppleves det likevel ikke like traumatisk som for en kvinne. Å bli voldtatt er et fundamentalt brudd med hennes grunnleggende seksuelle psykologi, et dypt rotfestet behov for selv å kunne velge sin partner.” (s. 142-3, min uthevelse)

Oi. Det var en modig oppgave å ta på seg som journalist; å veie og sammenligne menneskelig lidelse. Også i ordlyden går de freidig ut: Voldtekt kan være smertefullt for en mann? Og flaut?! Jeg ble voldtatt. Megaflause, liksom!

Men er det virkelig slik at voldtekt oppleves verre for kvinner enn for menn? Jeg er mildt sagt veldig skeptisk til denne påstanden. Det er ikke oppgitt noen kilde i boka, så for alt jeg vet sitter Eia og Ihle på overbevisende materiale. Jeg gjorde et kjapt litteratursøk*, og fant ikke noen artikler som sier noe i den retningen. Det er jo rett og slett ikke forsket så mye på voldtekt av menn.  

En oversikts-artikkel jeg fant sier imidlertid for det første at voldtekt hvor menn er ofre er underrapportert, og dernest at menn og kvinner gjerne viser forskjellige mønstre i etter-reaksjonene, uten at det dermed betyr at voldtekt er “bedre” for en mann.

For voldtatte menn vil det jo også være en ekstra påkjennelse i det at støtteapparatet ligger 30 år etter i tid - voldtekt med mannlig offer ble f.eks ikke tatt inn i britisk lov før i 1994. Det kan også skje at menn som blir voldtatt får ufrivillig ereksjon eller også utløsning, noe som vil ta med seg en annen type forvirrelse og skyldfølelse for menn enn for kvinner.

Voldtekt med mannlig vs. kvinnelig offer har flere ulike trekk, men hvor har forfatterne det fra at det ene er verre enn det andre?

Jeg skulle forøvrig likt å se en studie som viser at det er genetiske faktorer, og ikke kultur, som gjør at kvinner og menn reagerer forskjellig på å bli voldtatt. Noen forslag til et tvillingstudie-design?  

*Du kan lese korte utdrag fra studier jeg fant på feltet i lenkesamlingen.

EDIT: Eia og Ihle har et voldsomt aktivt nærvær på nettet, og er ganske greie å få tak i, så her er svar fra Ihle:

“Når det gjelder det med voldtekt, så er det en påstand fra vår side (faktisk min) som ikke har noe belegg i studier, så her tar jeg absolutt selvkritikk. Ren spekulasjon som egentlig bunner i en observasjon jeg gjorde da jeg underviste fanger mellom 14 og 19 i et fengsel i New York. Hver gang noen der ble voldtatt ble de ertet for det, men de tok det tilsynelatende pent og ertet tilbake. Jeg hadde vanskelig for å se for meg at noe liknende kunne skjedd med jenter. Uansett, det er en flåsete påstand som burde vært luka ut.

Jeg jobbet der i 6 måneder så jeg så jo litt utviklingen i dette, og denne ertingen gikk fram og tilbake mellom dem. Jeg snakket jo mye med dem om dette, og de syntes ikke å være veldig plaget, men som sagt bare min spekulasjon.

Når det er sagt så kan det tenks at kvinner og menn opplever voldtekt som kjipt av litt forskjellige grunner.”

Kan foreldre bare slappe av?

Hvis Harald Eia er myteknuseren, tar jeg jobben som metodeknuser. I mitt prosjekt “Dekonstruksjon av Hjernevask, en studie om gangen”, har jeg her noen spørsmål til forskningen på barndomsminner som brukes i episoden “Foreldrefellen”. I boka basert på serien står det skrevet:

Ut fra en evolusjonær logikk er det heller ikke så rart at det er venner, og ikke foreldre, som synes å sette permanente spor i barns personlighet [..] Barn prøver ikke å bli små kopier av voksne, sier Harris [..] De prøver å bli flinke til å være barn [..] Dette er foreløpig en teori. Den er på ingen måte bevist, men mye kan likevel tyde på at det er hold i den. Sosiologen Anne-Marie Ambert gjorde en studie [..] der [deltakerne] blant annet ble bedt om å skrive ned hendelser fra barndommen som hadde gjort dem ulykkelige. Mer enn en tredjedel av studentene skrev ned episoder som hadde med mobbing og utestengelse fra kameratflokken å gjøre, mens bare 9% knyttet sine verste barndomsminner til foreldrene. (1)

Studien til Ambert kom i 1994 og heter “A qualitative study of peer abuse and its effects: Theoretical and empirical implications”. Den er i hovedsak kvalitativ, men Ambert har gjort om noe av materialet til tall.

Oppgaven ble gitt som en del av studiet til collegestudenter i psykologi, sosiologi og pedagogikk, og studentene fikk karakter. Ambert holdt på med dette i årene fra 1972-1990, og hun har til sammen over 1400 besvarelser. I denne studien er det valgt ut to årskull. 

Fra disse kullene (1974 og 1989) er det valgt ut 180 besvarelser, hvorav 39 er skrevet av menn. Deltakerne er mellom ca. 19 og 23 år.

I den opprinnelige oppgaven er det flere spørsmål, men i studien har de valgt ut disse to:

-When you look back on your early childhood, what is it that you like best to remember about it? (What made you the most happy?)

-And what is it that you remember being most painful to you? (What above all else made you unhappy?)

Studentene skulle svare på dette spørsmålet tre ganger, henholdsvis for minner fra alderen 0-5, 6-10, og 11-14 år. I 1989 føyer de også til perioden 15-18 år. 

Besvarelsene, som ofte kunne være på 20-30 sider, blir så kategorisert, og jeg lurer på om prosentene nedenfor er hentet kun fra et utvalg av de negative minnene, for herfra og ut i artikkelen snakker hun ikke bare om “what you remember as being most painful” og “made you unhappy”, men om hendelser som deltakerne beskriver som “having had detrimental lasting consequences”. Kategoriene blir heretter kalt “negative peer treatment” (eller peer abuse) og “negative parental treatment”.

Kvantitative funn:

Andel som forteller om negativ behandling fra jevnaldrende:

Andel som forteller om negativ behandling fra foreldre:

Vi ser at det i 1974 var bare en liten forskjell mellom de to kategoriene. Det er 1989-kullet som er sitert i Hjernevask.

De andre kvantitative funnene er litt mystiske. Ambert skriver at det i 7 av 15 kombinasjoner av alder og kull er jevnaldrende som er hovedkilde til negative historier. Jevnaldrende er på andreplass i to kombinasjoner, på tredjeplass i èn og nevnt som fjern kilde bare i historier som handler om alderen fra 0-5 år. Jevnaldrende står for minst 30% av minnene i tre kombinasjoner, skriver Ambert.

Jeg sliter litt med denne, for først finner jeg bare 7 kombinasjoner av alder og kull:

Men så skjønte jeg at de hadde slått sammen noen av fortellingene for å lage flere “aldersspenn”:

Da blir det 15. Men hva betyr det egentlig at det i 7 av 15 felter i tabellen over er jevnaldrende som er kjipest? Jeg lurer også på hvorfor vi ikke får se flere tall, kan det være at kun de som stemmer med teorien blir presentert?

DET JEG LURER PÅ, ER:

UTVALG AV DELTAGERE

1) Ambert skriver: “The first 90 autobiographies in each yearly pile were selected. Because this was the same order in which the students had deposited them on the author’s desk and because the routine was a random one (that is, disregarding seating arrangement, for instance), it can be safely concluded that the sample is representative of the population of each class.”

Safely concluded? Den er vel litt overmodig? Jeg vil anta at de som leverte først har følgende egenskaper:

a) raskest.

b) “flinkest” eller evt. mest slurvete.

c) mest motivert for å gjøre oppgaven, kanskje er de også de som er mest opptatt av barndomsminner og har mest å fortelle.

2) Har det noe å si at alle deltagerne er college-studenter? Hva slags overføringsverdi har dette?

3) Jeg lurer på om det har noe å si at deltagerne fikk karakter. Det er gjort noen grep på anonymiseringen (2), men likevel, hvor anonym føler du deg når det blir satt karakter på barndomsminnene dine?

FAKTISK FOREKOMST

4) Forskjellen i 1989 sies å komme på grunn av at jevnaldrende setter mer spor i oppveksten enn foreldre gjør. Men hva om tallene ikke bare måler meningen deltagerene legger i historiene (sporene som er satt), men også det at foreldre behandler barna sine bedre enn jevnaldrende behandler hverandre? Etterhvert som man blir eldre tilbringer man jo også mindre tid med foreldre og mer med venner, så her kan tallene kanskje si mer om forskjeller i hyppighet enn om forskjeller i påvirkning.

5) Mange barn gjør en standhaftig jobb med å beskytte sine foreldre slik at ingen skal oppdage hvordan de egentlig har det hjemme. Er det helt sikkert at de vil fortelle om slike ting til professoren sin, selv om det er anonymt?

6) I alderen fra 0-5 år var det naturlig nok mest historier om negativ behandlig fra foreldre. Nå var det uansett veldig få av historiene som handlet om mishandling eller fysisk vold, men det hører jo bittelitt med at man ikke husker så godt hva som skjedde før man kommer i en viss alder. Om man har blitt mishandlet som baby, så kan man ikke fortelle om det.

7) Studien spurte ikke direkte om negativ behandling fra foreldre og jevnaldrende, men om negative og positive minner. “The fish is often the last to discover water”, heter det. Kan det være slik at noen barn som vokser opp i et dårlig hjemmemiljø av og til ikke vet at det er dårlig, og dermed ikke “kommer på” å fortelle om det? 

Ambert selv gjør en slett jobb, syns jeg, når det gjelder problematisering av metoden. Hun tar opp selektiv hukommelse og rekonstruksjon av fortiden, men sier at det ikke er noe problem fordi hun er ute etter hvilken mening historiene har for deltagerne. Også snakker hun om det faktum at dette er en relativt suksessfull gruppe, og at det er skjev kjønnsfordeling, men dette kun i forbindelse med mangelen på historier om fysisk vold.

Denne studien er jo bare nevnt i forbifarten, som kjøtt på beinet til større, statistiske undersøkelser av bl.a tvillinger. Likevel syns jeg det blir litt suspekt å bruke den som en del av resonnementet, som et sannhetsvitne på at “mye kan tyde på at det er hold i” teorien om at foreldre “ikke setter permanente spor i barns personlighet”. 

Derfor lurer jeg på om Eia og Ihle har lest den opprinnelige artikkelen, eller om de bare har sitert fra Malcom Gladwell, som de bruker som kilde i boka. Når de sier i programmet: “Undersøkelser har vist at barn opplever det å bli mobbet av andre barn, som mye verre enn dårlige hjemmeforhold”, er det denne ene studien de snakker om?

Også et spørsmål til slutt: Hva er det som har skjedd mellom 1974 og 1989? Det syns jeg kanskje er det mest interessante i tallmaterialet.

Noter:

(1) “Født sånn eller blitt sånn? Utro kvinner, sjalu menn og hvorfor oppdragelse ikke virker.” Kapittel 3, I de beste familier, s. 120. Og via Malcolm Gladwells artikkel: “Do Parents Matter”?

(2) The autobiographies were submitted anonymously: Students wrote their identification number on the cover page only. After a paper had been read and graded, the cover sheet was torn off and turned over to a teaching assistant who then entered the grade on the class list. The cover page was returned to the students.

Vold: Instinkt eller kultur?

Hjernevask spør: Er vi mennesker født med et voldsinstinkt? Hva er det i så fall som demper dette instinktet, og hva er det som forsterker det? Er folk fra noen kulturer mer hissige enn andre?

Argument #1: Mer en dobbelt så mange innvandrergutter, sammenlignet med norske gutter, har vært i slåsskamp med våpen. Blant etniske nordmenn er det 13 straffede pr. 1000 innbyggere, mot over 40 blant mennesker fra Iran, Irak, Somalia og Libanon (KRÅD-rapport).

Argument #2:  Forskjeller i hissighet mellom nord og sør i USA er på grunn av æreskultur (Richard Nisbett, sosialpsykolog).

Argument #3: Det var mer vold i Norge før (Erling Sandmo, historiker).

Argument #4:  Menn er mer voldelige enn kvinner og tradisjonelle samfunn har høy forekomst av drap (Steven Pinker, evolusjonspsykolog).

Argument #5: Menn dreper kvinner fordi menn som har passet på ryktet sitt har hatt et evolusjonsmessig fortrinn (David Buss, evolusjonspsykolog).

I mellomtiden har vi også fått høre norske forskere snakke om kjønnsroller, lærte forestillinger om hevn, at religion demper hevnlysten, og vi har møtt to damer fra Kvinneakademiet, som mener (og håper) at det var fredeligere før i tiden.

Hjernevask konkluderer: Det er mye som kan tyde på at vi er født med et anlegg for hevn.

Assorterte spørsmål fra HjerneDvask:

-Ang. Argument #1: Etter hva jeg har forstått, så må man være litt forsiktig med å bruke kriminalstatistikk. F.eks når man sammenligner “innvandrere” og “nordmenn”, så er gruppene så forskjellig sammensatt at man risikerer å sette opp unge innvandrergutter med krigstraumer mot hvite bestemødre på landet. Og det er jo ikke helt rettferdig. Mener Eia/Ihle at folk i midt-østen har større genetisk disposisjon for vold, eller er dette noe som forklares med æreskultur?

-Ang. Argument #2: Er det genetiske forskjeller mellom befolkningen nord og sør i USA?

-Ang. Argument #4: Også her kan man diskutere bruk av kriminalstatistikk til å si noe om faktisk forekomst av voldshandlinger. Det er jo grunn til å tro at det er større mørketall når det gjelder vold som kvinner utøver i nære relasjoner, dels fordi kvinner på grunn av fysisk styrke ikke gjør skade i like stor grad, og dels fordi menn ikke oppsøker krisesentre eller går til anmeldelse av partneren. Mange studier sier at kvinner utøver like mye partnervold som menn (her er noen). Hvis så, har dette noe å si for teorien? Eller er det bare vold som ender opp med drap som har en betydning?

-Hva hadde Kvinneakademiet med saken å gjøre? Er de representanter for noe som helst, bortsett fra seg selv? Er de bare med for komisk effekt?

-Vold, instinkt, hissighet, æreskultur, hevn, sjalusi, voldsfantasier, drap. Jeg henger ikke helt med i alle begrepene. Eia og Ihle sier at Hjernevask ikke forteller noe annet enn hva man lærer på grunnfag i psykologi. Der er det også en del om aggresjon, et tema som involverer mye biologi, via områder i hjernen, nevrotransmittere og hormoner. Hvorfor er ikke dette tatt med, i stedet for f.eks ære og hevn, som jo er henholdsvis kulturelle og juridiske begreper?

Jeg har absolutt ikke noe imot hypotesen om at aggresjon er medfødt på en eller annen måte, eller at det finnes både kulturelle og biologiske kjønnsforskjeller på voldsfeltet. Men i denne episoden syns jeg at svar på to ulike spørsmål blir blandet sammen i ett, i en suppe kokt på én del “menneskets iboende voldsinstinkt” og én del “hvordan dette påvirkes av kultur”. Jeg sitter igjen med inntrykk av at denne episoden var den mest uklare i serien, og at konklusjonen ikke blir underbygd gjennom programmet.

Hva er egentlig klart og viktig?

Hjernevask spør: Hvor tidlig kan man se kjønnsforskjeller i interesser? 

Argument #1: Trond Diseth på Rikshospitalet har studert dette systematisk og utviklet en test for å finne ut om det er kjønnsforskjeller i lekepreferanser i tidlig alder. Diseth ser klare forskjeller fra 9-måneders alder og sier at det er flere, ferske publikasjoner som viser det samme, klare budskapet: At dette har med iboende kjønnsidentitet og kjønnsrolleatferd å gjøre. 

Argument #2: Simon Baron-Cohen forteller om sin studie av samme sort, hvor de ser forskjeller fra første levedag.

Hjernevask konkluderer: Her er det viktige forskjeller fra fødselen av, og funnene tyder på at interessene må ha oppstått før barna ble født.

HjerneDvask spør: Hva menes med ”klart budskap” og ”viktige forskjeller”?

Diseth sitt arbeid er ikke publisert. I stedet har jeg funnet fram noen lignende studier og valgt ut de som ser på kjønnsforskjeller i lekepreferanser hos babyer fra ett år og nedover, i tillegg til Baron-Cohens artikkel. I det følgende skal jeg nevne de funn som forskerne selv trekker frem som de viktigste i sine respektive studier.

1. Baron-Cohen

Denne studien har jeg skrevet om tidligere. Her har de testet 102 babyer dagen etter fødselen, for hvor lenge de kikket på henholdsvis et ansikt eller en uro.

• 11,2% flere jenter enn gutter kikket i snitt 3,8 sekunder lenger på ansiktet.
• 26% flere gutter enn jenter kikket i snitt 11,3 sekunder lenger på uroen.

Men ser man alle resultatene under ett, også de som ikke støttet hypotesen, finner man at det var kjønnsforskjeller, men at det var større sjanse for at babyene ikke viste dem eller oppførte seg på tvers av dem.

2. Alexander, Wilcox & Woods

I denne studien skulle tredve babyer på ca. halvåret måles på hvor lenge og hvor ofte de kikket på henholdsvis en tøydokke og en lekebil.

Den største kjønnsforskjellen de fant i denne studien er at i løpet av de 20 sekundene som de målte, kikket jentene i snitt 5.6 ganger på dokka, mens bare 2.8 ganger på bilen. “Èn gang” betyr i denne sammenhengen en periode på minimum 100 millisekunder.

Men, sett under ett, kikket både jentene og guttene i snitt oftere på dokka enn på bilen.

3. Jadva, Hines & Golombok

Her fikk babyene se på bilder av en dokke og en bil i forskjellige farger. Kikketiden ble omgjort til prosentverdier, slik at hvis en baby ble målt til 50% viste han/hun/hin ingen preferanse.

Her er resultatene for rød dokke vs. blå bil ved ettårs-alder:

• Jenter: 66.3 % vs. 33,7 %
• Gutter: 61.9 % vs. 38.1%

Altså kikket begge kjønn mer på dokka enn på bilen, men 4.4% flere jenter enn gutter kikket mer på dokka, og 4.4% flere gutter enn jenter kikket mer på bilen.

De konkluderer med at funnene taler mot hypotesen om at gutters sterke preferanse for maskuline leker er medfødt.

Så, hva menes med ”klart budskap” og ”viktige forskjeller”? 

I dette tilfellet er vi nede på sekunder og små prosentmarginer. Funn som er signifikante i forskningssammenheng, og som godt kan si noe om medfødte disposisjoner. 

Grunnen til at jeg spikker fliser på dette, er at Hjernevask bruker ord som “klar” og “viktig”, og at seeren da ikke har noen måleenhet å forholde seg til. Jeg tror det er en veldig liten andel av seriens publikum som vet hva statistisk signifikans er. Jeg skal ikke påstå at jeg er blodsbror med signifikans selv, men jeg tror jeg vet nok til at jeg ville tatt mer forbehold enn å kalle dette klare og viktige forskjeller på TV, uten også å forklare hva det innebar.

Hjernevask forklart for fireåringer

Hjernevask er et tv-program som handler om en som heter Harald, som syns at det er dumt at de som lager epler ikke også lager kavring, så han drar for å snakke med noen av de som lager epler for å stille dem noen spørsmål.

Harald: Fortell om eplene du lager!

Eplemann: Takk for at du spør! De grønne er litt sure, de røde er mer søte.

Harald: Har du ikke tenkt å lage kavring?

Eplemann: Nei, det er epler jeg lager.

Harald: Okei.

Harald snakker med noen av de som elsker kavring, og så drar han tilbake for å snakke med eplemannen en gang til.

Harald: Sist vi snakket sammen, sa du at du lagde epler. Men jeg har snakket med noen som lager kavring, og de sier at kavring er best.

Eplemann: Kavring er godt, men jeg er mest glad i epler.

Harald: Men hvorfor liker du ikke kavring? Det er kavring i fiskegrateng, og det er jo kjempegodt.

Eplemann: Joda, men jeg vet ikke så mye om kavring, for det er epler jeg driver med. Jeg lager saft og syltetøy, ikke stekte brødsmuler.

Harald: Men hvordan kan du bevise at kavring ikke er bedre enn epler?

Eplemann: Det kan jeg ikke! Jeg har epletrær, og på mine trær vokser det epler, ikke kavring.

Etter at programmet ble sendt på TV, var det mange voksne som begynte å krangle med hverandre. Noen var enige i at kavring var best, mens andre syns epler var mye bedre. 

Også var det noen som mente at man måtte ha både kavring og epler, for ellers kan man jo ikke lage tilslørte bondepiker!

Er kvinner biologisk dømt til dårlig sex?

Hjernevask, episode 5: “I en undersøkelse av 1700 kvinner og menn var 80% av mennene fornøyd dagen derpå, bare halvparten av kvinnene følte det samme.” Hjernevask spør: “Kanskje det ikke bare er samfunnets undertrykking som gjør at kvinner har mindre lyst på uforpliktende sex enn menn? Kan det være noe biologisk og medfødt som ligger til grunn?”

Studien, av Anne Campbell, som ble intervjuet, har den poetiske tittelen ”The Morning After the Night Before”. Hun har gjort en internett-spørreundersøkelse som ble lagt ut i samarbeid med BBC. 

1) Er kjønnsforskjellene store?

Jeg finner ikke 80-prosenten som Eia nevner i Campbells artikkel, men det er en kvalitativ del i studien, hvor deltakerne hadde mulighet til å sende inn et tekstsvar med egne ord. 233 stykker gjorde så. Her finner vi at:

-59% av menn og 28% av kvinner så erfaringen som positiv 

-58% av kvinner og 23% av menn så erfaringen som negativ

Hvis man leker med presentasjon av tall får man de lite tabloide:

-41% av mennene sier ikke at deres “one night stand” var en positiv erfaring (viser ikke forventet kjønnsforskjell)

-42% av kvinnene sier ikke at deres “one night stand” var en negativ erfaring (viser ikke forventet kjønnsforskjell)

Campbell skriver også at de tekst-svarene som var både positive og negative ble delt opp slik at det ble gitt poeng til hver enkelt. Kan dette ha noe å si? Jeg klarer ikke helt vri hodet rundt hvordan dette virker inn på tallmaterialet, men om jeg hadde svart “Det var jævla bra sex, men jeg angrer jo litt også”, er det ikke sikkert at mitt opprinnelige svar “blanda følelser” gir samme betydning som “ett poeng for positiv og ett for negativ”.

2) Hva kan man tenke om resultatene ut fra hvem som deltok i studien?

Campbell kommenterer ikke dette i artikkelen, men jeg tror det kan være grunn til å mistenke at de som deltok er over gjennomsnittet opptatt av tilfeldig sex, den ene eller den andre veien. Dette fordi det ikke er tilfeldig hvem som (1) kom over studien, (2) valgte å delta, og (3, i forhold til svarene på den kvalitative delen) brukte tid på å fortelle sin historie. I tillegg er dette ganske sensitive greier, og 23% av deltakerne hadde attpåtil vært utro. Det er ikke sikkert at svarene alltid passer med virkeligheten.

3) Hva er det i studien som gjør at vi ser kjønnsforskjeller?

Forskjellen i positiv erfaring er gitt poeng slik: Menn 10.4 mot kvinner 8.54. Menn er altså litt mer positive enn kvinner.

Gro Isachsen pekte på at kanskje kvaliteten på sexen i seg selv hadde noe å si. Altså at kvinner får mindre tilfredsstillelse ut av en one night stand enn menn får.

Hvis jeg manipulerer i tallene, isolerer enkeltspørsmål, og legger kvinners svar på samme nivå som menn er på, får jeg denne historien:

-Hvis kvinner er like seksuelt tilfredsstilt og føler seg like vel etter en one night stand som menn sier de er: Menn: 10.4, mot kvinner: 9.3

-Så kan man jo tenke seg at hvis kvinner føler seg tilfredsstilt, så sier de også at de føler mer “self confidence”: Menn: 10.4, mot kvinner: 9.85

Resten av kjønnsforskjellen, som jo ikke er så stor, kommer av ulikheter i “rykte-faktor” (Håpe at venner skal få høre om det, føle seg bra fordi partneren er attraktiv for andre).

Oppsummert: Kjønnsforskjellene i denne studien kommer hovedsaklig av to ting. Først og fremst av at kvinner ikke har like god sex på one night stands, pluss at kvinner er mer opptatt av skam og rykte enn menn. Hvis man kunne lagd en verden der fulle menn er mer omtenksomme i senga/fulle kvinner kommer lettere, og kvinner ikke er så opptatt av ryktet sitt, kommer kjønnsforskjellene i disse svarene til å bli mindre. Og det er jo hva som Lorentzen, Pedersen og Isachsen sier i programmet.

Så er jo spørsmålet: Kan man lage en slik verden, eller er kvinner biologisk dømt til å ha dårligere sex? Og er det at kvinner ikke er så opptatt av å skryte til venner av sine bragder et resultat av evolusjonen?

Jeg lurer også på hvordan tallene hadde sett ut om man fordelte på alder i stedet for kjønn? Hadde de eldre kvinnene vært mer opptatt av ryktet enn de yngre? Hadde yngre menn vært mer opptatt av om de hadde “brukt noen” enn de eldre? 

Jeg sier ikke at det ikke er noe medfødt her, eller at det ikke er kjønnsforskjeller. Men pedagogisk sett er det ikke riktig å framføre tallene fra denne studien like problemfritt som det ble gjort i episode 5. Prosenter fester seg veldig lett hos seeren og blir tatt videre til inntekt for påstander som det ikke er belegg for.

Så litt moral på tampen. Campbell kalkulerer en “bruttofortjenestemargin”, som består av positiv erfaring minus negativ erfaring. Menn scorte her bare 4.51, og kvinner 1.21, ut av en full pott på 18 poeng. Litt merkelig at vi fremdeles holder på med tilfeldig sex, da, egentlig.

Og hvis man vrir og vender på det, kan man jo si at dette var mer en studie som viste at verken kvinner eller menn får noe særlig ut av tilfeldig sex, enn en studie som viste enorme medfødte kjønnsforskjeller i seksualatferd.